Bli bedre til å gå

Å være sin egen forsøkskanin

Denne høsten har jeg i enda større grad enn tidligere brukt meg selv som forsøkskanin. Hva er det egentlig som virker? Hvordan kan jeg – som har hatt Progressiv MS i snart ti år – kunne forbedre min gangkapasitet?

I 2017 hadde jeg en intens opplevelse av å falle flere skritt nedover på den stigen som heter «gangfunksjon». En tøff influensa tok meg helt i kjelleren, og sett i bakspeilet så har jeg aldri gått kommet tilbake til 2016-nivå. Men kanskje ser jeg nå konturene av et nivå for et par år tilbake?

Min gange har vært bedre i høst, og jeg har fundert mye på hvorfor. Er det «bare» sykdommen som har stabilisert seg – uten grunn? Det ville jo forsåvidt vært hyggelig – men samtidig fryktelig uforutsigbart. Jeg har et intenst ønske om å finne ut at jeg gjør noe riktig, og at det igjen gir bedring.

Effekten må komme av trening

Dette året har jeg hatt stort fokus på å spise sunt, og hvis det har noen effekt – ja da kom den etter flere måneder. Og siden høsten har vært preget av litt for mye kos og sosiale lag, ja, da kommer ikke en eventuell negativ effekt raskt for meg heller.

Der jeg imidlertid har vært konsistent er på trening. Jeg har trent mye og helt regelmessig i hele år, så jeg tror på langtidseffekten. Selv et lite treningspphold på noen uker ser ikke ut til å spille noen negativ rolle.

Kondisjonstrening først, så styrketrening

Dette er den største forandringen jeg har gjort i år: Mer kondisjonstrening, på sykkel, litt i trapper, og på ellipsemaskin. Nå vet vi at økt puls stimulerer nevroplastisiteten. Det var fryktelige tungt å komme i gang med kondisjonstrening. Det er jo slett ikke noe alternativ å skulle løpe en tur, heller ikke rask gange. Jeg får sjelden pulsen høyt nok opp i rullestolen.

To store endringer sammenfaller med effekten

Jeg har sykle masse, og fått pulsen opp i både intervaller og i lengre strekk. Det gjør i neste omgang at jeg har orket å ta meg mer ut på ellipsemaskinen på treningssenteret. Sykkelen har vært det enkleste og morsomste i år, og har gitt meg masse overskudd og positiv trening. Ellipsemaskinen er fortsatt et ork, men ikke like ille som før. Jeg tester ut ulike kombinasjoner av intervalltrening så jeg ikke tar meg helt ut. Det er en viktig grunn til at jeg orker:

Jeg får stadig bekreftet at kardiotrening øker nevroplastisiteten

Litt kryptisk kanskje, men nevroplastisitet betyr helt enkelt at hjernen klarer å lage nye koblinger mellom hjerneceller der MS’en har spist opp og ødelagt de gamle. For bare litt over 20 år siden var dette helt ukjent. Nå vet man at hjernen lar seg forme, og at den kan reparere gamle skader. Men i det siste er det også mer og mer som tyder på at disse reparasjonene skjer lettere når man har fått igang hjertepumpa – altså trent kardio og blitt andpusten. Slitsomt, men nyttig!