fantastisk sted
Beitostølen Helsesportsenter er et fantastisk sted. Tenk å bo i et land hvor man får fire ukers rehabiliteringsopphold – helt gratis! Jeg har en flink og effektiv nevrolog, så like etter den årlige konsultasjonen i fjor høst søkte hun om opphold for meg. Jeg fikk plass i sept/okt 2020 – men da koronaen traff var jeg spent på om det ville bli utsatt.
Heldigvis gikk oppholdet som planlagt, selvfølgelig med strenge rutiner for smittevern. Det ga begrensninger, men også noen fordeler – eget rom med eget bad. Skal du være et sted 4 uker så er det en nødvendighet, spør du meg. Ulempen var et ekstra strengt tidsregime med egne tidspukter for mat, «peke-buffet» og mye venting i kø.
intens trening
Jeg dro dit for å være på treningsleir. Jeg er prosjektmenneske, skulle jeg være hjemmefra i fire uker så var jeg helt klar på dette:
Jeg skal legge grunnlaget for fremtiden!
Selve oppholdet var et prosjekt, og resultatet skulle gjøre meg sterkere og med bedre fysiske forutsetninger for å bremse den nedoverbakken som min MS har vist seg å være.
Klarte jeg det? Det vet jeg faktisk ikke enda.
Opplegget er intenst, og man er på klokka hele tiden. To treningsøkter før lunsj og et etterpå. Masse variasjon i treningen! På fire uker var jeg med på nesten alt, og det var hektisk:
- Styrketrening i treningsrom
- Sirkeltrening i sal
- Fellesaktiviteter i sal – sittende volleyball, aerobic
- Klatring
- Ri på hest
- Kajakkpadling
- Rullestolteknikk-trening
- Sykling
- Svømming
- Aerobic i varmtvannbasseng
- Medisinsk yoga
SVØMMINGEN
Åh, jeg klaget fælt da jeg var satt opp på svømming tre ganger i uka!
«Jeg blir våt i håret, jeg har glemt føhner, jeg liker ikke å svømme»
Det er mange år siden jeg har svømt. Svømmehallen med sine avstander, våte og glatte gulvfliser – vel, det ble for risikabelt å skulle komme seg helt frem til bassenget.
På Beitostølen måtte vi dusje på rommet (smittevern, ikke sant), og det var så langt til svømmehallen at jeg måtte ta rullestolen. Og da kunne jeg rulle helt frem til badetrappa. Trygt!
Men på første økt var jeg plutselig ute på dypt vann – bokstavelig – og hadde nesten glemt svømmetakene! Jeg kavet som ei bikkje, og plasket meg halvhjertet inn på «grunna», andpusten som sjelden før. Men vi skulle jo være i bassenget i 45 minutter, så det var jo bare å prøve. Fire lengder. 100 meter. Ikke akkurat noen imponerende økt.
Neste gang ble det 10 lengder, så 12 – men da slepte jeg venstrebeinet etter meg, helt utkoblet og ubrukelig.
så skjedde det noe rart
Etter to uker var jeg rimelig sliten, og en dag sovnet jeg i pausen. Rullet til svømmehallen nærmest i ørska, skled ned i vannet og bestemte meg for å ta det helt, helt med ro. Svømte nærmest i halvsøvne, og fant en ro og en flyt – på alle måter – så det kjentes ut som jeg kunne svømme hvor langt som helst.
Det ble 30 lengder! Og neste gang 32 lengder uten pause! Det begynte å ligne på skikkelig treningsøkt.
Den siste uka hadde jeg så utrolig lyst til å prøve å svømme 40 lengder. Problemet er bare at jeg svømmer så sakte at jeg ikke ville rekke det på den oppsatte tiden. Så jeg spurte om noen av fysioterapeutene kunne være der litt lenger og låse meg ut. Og fantastiske Kristine og jeg tror faktisk at alle tre studentene vi hadde, Kine, June og Siren, ble igjen. Så jeg hadde en skikkelig heiagjeng de siste 10 lengdene, og svømte inn på min egen rekord: 1 time og 17 minutter på 1000 meter – det lengste jeg noen gang har svømt.
Hvem skulle trodd det? Nå svømmer jeg fast to ganger i uka her hjemme, og har endelig funnet en utholdenhets-sport som funker. Joda, beina mine er helt «gone» etterpå, men så lenge jeg kan sette meg rett i rullestolen så funker det. Skikkelig opptur!
Kajakkpadling
Jeg hadde bestemt meg for å padle kajakk. Jeg har gjort det før, men nå var jeg veldig spent på om balansen min var god nok. Klarer jeg til å komme meg opp i kajakken, og kommer jeg tørskodd tilbake?
De er så utrolig flinke i tilretteleggingen!
Med dobbel brygge, to stykker som holdt kajakken – så gikk det helt fint å komme seg ned i. Og med Vidar i båt midt på tjernet så ville vi bli plukket opp. Noe ingen av oss trengte – heldigvis.
Det var utrolig fint å padle rundt Bamselitjern – blikkstille vann, lett skydekke og nydelig flyt! En veldig snill måte å komme utenfor komfortsonen på.
Vekk med pysEpinnene
Når man er ny i rullestol, så har man sikring – i form av støtte i bakkant som stopper deg hvis du faller bakover. Disse blir visstnok kalt pysepinner. Eller pinglepinner. Det fikk jeg i hvertfall høre på forhånd. Tanken på å droppe dem var ganske skremmende – jeg har da tross alt klart å falle bakover en gang jeg hadde glemt å felle dem ut. Ikke artig.
Men å bli tryggere på rullestolteknikk var et viktig delmål for meg i løpet av oppholdet. Og jeg var heldig og fikk kjempegod instruksjon av Andreas – som ga meg stadig større utfordringer. Til slutt klarte jeg å rulle baklengs ned trappa!
Og joda, jeg falt bakover et par ganger – men med treningen hadde jeg kontroll på en helt ny måte, og falt langsomt. Kombinert med at fallteknikken sitter i ryggmargen etter 15 år med Taekwon-Do trening, så var det nesten deilig å ha det unnagjort.
Dette handler om balansetrening – finne balansepunktet, stå stille uten å vippe frem, og kunne hente seg inn når man vipper bakover. Trene på å kjøre bare på drivhjula. Utrolig kult å klare det. Nå trener jeg på fortauskanter her hjemme – men bare sammen med en lett bekymret mann som står klar til fange meg opp <3
Rulle ned trapp med rullestol
SYkling
Jeg har hatt ganske mye rart for meg oppigjennom. Skulle aldri bruke rullestol. Var skeptisk til el-sykkel – helt til jeg innså at vanlig sykkel ble for vanskelig. Så måtte jeg gi opp el-sykkelen på grunn av balansen. Men jeg skulle aldri bruke liggesykkel. Neida. Det så bare alt for lavt og usikkert ut.
Men på Beitostølen oppdaget jeg at det finnes mange typer trehjulssykler! Og min kontaktperson Bjørg Anita fant mange forskjellige typer som jeg skulle prøve. Ulik høyde, ulik batterikraft, ulik grad av demping. Beina mine sklir jo av vanlige pedaler – men når jeg fikk festet føttene klarte jeg plutselig å bruke beina på en helt ny måte! Og med to bakhjul var ikke balansen noe problem! Det viste seg at jeg har trøkk i musklene nok til å faktisk få skikkelig melkesyre og holde ut lenge – når jeg kan koble inn batterikraft hvis det blir for tungt.
Så jeg syklet vel 15 mil tilsammen, tenker jeg. Mye alene på grusveier oppe ved Garli. Og siste dagen sammen med Kristine (på vanlig sykkel!) på den flotte off-road sykkelløypa. Kjempegøy og utrolig kaldt!
HVA SITTER JEG IGJEN MED?
Jeg er utrolig glad for at jeg takket ja til fire ukers rehabilitetingsopphold – selv om jeg syntes det virket lenge. Og det var lenge. Særlig helgene var lange – pga korona fikk vi verken permisjon eller besøk, og med nesten tre uker sammenhengende regn ble jeg litt værsjuk etterhvert.
Jeg klarte alle målene jeg satte meg – takket være god hjelp og målstyring fra et fantastisk team med fysioterapeuter og idrettspedagoger. Det var helt suverent å klare å trene så mye og så intenst over tid.
Men jeg ble utrolig sliten. For en som er vant til å styre tiden sin helt selv, så var det tøft å være så til de grader på klokka hele tiden. Programmet var tett, og jeg var med på absolutt alle treningsøktene. Kanskje jeg burde vært flinkere til å stå over en og annen økt, og tenke restitusjon. Jeg gjorde yoga på rommet nesten hver kveld, hadde tøyeøkter flere ganger i uka – men jeg sov for dårlig og fikk ikke hentet meg godt nok inn. Det kan hende at 25 treningsøkter i uka ikke er bærekraftig på sikt 😉 Den andre dagen gikk jeg en grusløype på nesten 2 km – og planen var å gå den hver uke – på stadig raskere tid. Men jeg var for sliten i beina til å engang prøve på den resten av oppholdet. Jeg var for sliten av all den andre treningen.
Så det straffet seg litt da jeg kom hjem. Jeg fikk igjen den samme følelsen som jeg hadde da jeg fikk diagnosen – etter for hard trening over tid fikk jeg plutselig et par uker hvor jeg ikke orket noen ting. Det stemmer ikke helt, for jeg har svømt to ganger i uka – og det er helt suverent. Men jeg har ikke hatt guts nok til å gjennomføre trening like ofte som jeg hadde tenkt – og derfor ikke klart å bli i den flytsonen av å bare ville ut og trene! Men jeg har økt muskelmassen og er sterkere i beina!
Nå trener jeg balanse og gang-teknikk hos manuellterapeuten min, går turer med staver, og har gode rulleøkter ute. Jeg har funnet «Aktiv på dagtid» – et nesten gratis treningstilbud for oss som er utfrivillig ute av arbeidslivet. Så nå har jeg rammene på plass for videre styrketrening og ikke minst: Svømming.
HVA BRUKTE JEG PENGER PÅ?
Praktisk talt ingenting! Oppholdet er helt gratis! Vi skulle helst ikke dra ut fra senteret, og jeg hadde med meg alt jeg trengte. (Utenom hårføhner, da….) Men man kan handle på nett! Så da jeg klarte å svømme 30 lengder, så bestilte jeg med ny badedrakt. Knallrød! Så på «rekordforsøket» mitt hadde jeg den på meg! Den siste dagen kom sola også, så det ble rene «spa-følelsen» i bassenget.
